Første gangen jeg ble kjent med deg var jeg helt rolig og tenkte aldri på mer enn jeg må. Det var en tid der jeg bare brydde meg om det nødvendige for å overleve. Kjærlighet, familie, mat, vennskap, meg selv... Du har sakte kommet deg inn i noe mer enn mine tanker og følelser, du har kommet deg inn i min sjel. Uten å banke på, uten å spørre, uten å presentere deg selv; det var så utrolig lett for deg. Det er som om du ble motatt med åpne armer. Men jeg vet hvorfor det skjedde. Under fasaden gjemte seg en sliten, såret, forvirret, tvilsom, usikker og ensom person. Slik kunne sjelen og følelesene mine beskrives. For mye som skjedde og for mye som ble gjemt. Om natta var det gøy for deg å ta søvnen vekk fra meg, det at jeg snudde meg rundt hver tre sekunder, svettet og var redd for noe uforklarelig. Alt dette for hver eneste dag, du hoppet ikke over én, du tenkte ikke på å kanskje gi meg en pause bare for én dag, selv av kanskje fem eller ti dager? Du var nådeløs.
Da jeg våknet opp, følte jeg ikke lenger det var mulig for meg å stå opp av senga, å bidra med noe, du tok vekk plassen min i denne verden og følelsen av tilhørighet, for ja nå hadde du gjort meg så annerledes fra de andre. Men spesielt, det som du var flinkest på var å få meg til å ikke se meningen med livet, til å ikke nyte noe som helst, og til å ikke lenger skjønne hva glede betydde. Å, så mye som jeg savnet å føle nettopp den følelsen. Du hoppet ikke over noen ting... absolutt alt skulle være meningsløst og uinteressant for meg.
De dagene jeg endelig klarte å reise meg opp fra senga, var det å kle på meg og fikse meg alt for unødvendig, jeg hadde mistet forståelsen med å være presentabel, fin... det var jo ingen grunn til å gå videre uansett. jeg visste ikke lenger grunnen til å skulle gjøre det uansett.. maten kom ikke inn lenger, jeg måtte tvinge meg selv til å spise fordi all matt var blitt smakeløst. Jeg ble bare tynnere og bleikere for hver dag. Jeg klarte ikke å gjemme det som var på utsiden som det på innsiden. Så folk begynte å lure. De trodde jeg hadde lyst til å bli tynnere, og at det var derfor jeg hadde blitt så tynn men også at jeg gjorde det på en feil måte siden jeg så bleik ut. Noe som var dessverre langt fra sannheten. Jeg var bare syk.
Jeg begynte å bli redd av min egen selv, jeg trodde jeg holdte på å bli gal. At jeg var gal. Og det verste av alt dette var å tenke på framtiden. Hva om jeg aldri blir frisk igjen? Fortsetter jeg å føle meg sånn så kommer ikke til å klare å forelske meg, til å ha en god venn, til å være en god datter eller søster. Og hvis jeg er så uheldig at det blir sånn, hva er vitsen med livet da? På hvilken måte kan jeg ta mitt liv uten at det gjør vondt? Og jeg må absolutt skrive en lang kort til mamma og lillebror for å forklare dem at det jeg har gjort er ikke feigt, det er bare fordi jeg er allerede død på innsiden og ser på livet som går uten at jeg kan nyte den. At jeg skal føle meg bedre hvis jeg er helt død uten å måtte fortsette å lide. Men nei, det kan jeg ikke gjøre, vi er en så liten familie, vi har bare hverandre, bare oss tre. Uansett hvor ille det er, om det føles som et helvete så må jeg ikke være egoistisk. De to er verdt at jeg skal fortsette å lide, å ha det helt forferdelig fram til jeg en dag opplever et mirakel.
Aucun commentaire:
Enregistrer un commentaire